«I have the same horror of evil as you do, but I do not share your hope»

— Camus til Dominikanerordenen (1948)

Denne mørke desemberkvelden serverer Death Jazz en kombo noe utenom det vanlige. Svarte Greiners dystre univers kombineres med Death Crush’ avantgarde-noise. Gjør det du må for å justere formen til denne kraftpakka fra Oslos undergrunn. Her blir headbanging kombinert med introvert lytting med knekk i knærne og lukka øyne. Gjør plass i kalendern for her blir det liv!

DEATHCRUSH

Oslo har virkelig fått smake pisken til art-noise-rockerene i Deathcrush i år. De har spilt både høyt og lavt (mest høyt) og spiller til dans på Death Jazz denne mørke desemberkvelden. Etter en saftig opplevelse på Fabrikken tidligere år var det ikke annet å gjøre enn å spleise Deathcrush med japanske Nisennenmondai på en svettelagt Mono og det blei en forrykende sonisk og heit opplevelse. Lydene som kommer ut av ampene til Deathcrush refererer tydelig til nittitallets amerikanske noiserock-scene med et herlig arty tilsnitt. Folk har spilt feite gitarriff med fuzz før, men Deathcrush tar den rytmiske støyrocken til nye høyder når de slipper seg løs i et hav av alskens populærkulturelle referanser og ungdommelig overmot. Ta på deg sonic youth-skjorta, innta kul hipsterstil i mørket bakerst på Mono og la Deathcrush spyle bort all tvil om at du alltid kommer til å være en musikknerd som digger feite gitarer og subtil pop-kulturell onani.

Sjekk ut de to første låtende fra bandets sessions i Crystal Canyon har fått sin anerkjennelse både hos NRK og studentradioene. Både «Lesson #1 (for Snoop Dogg)» og «Lesson # 2 (for Cliff Burton) er anbefalt av Urørt og spilles jevnlig på programmet. Sistnevnte er dessuten å finne på ”Bransjevelter #5” (Tiger/Diger/Fysisk Formats samleutgivelse, aug. 2010) og har blitt trukket fram i lyset av både ”Bra Trommis” og ”Musikk, Dans og Drama” på Radio Nova. Deathcrush er Andreas Larssen (trommer), Linn Nystadnes (gitar) og Åse Bredeli Røyset (bass).

http://www.myspace.com/deathcrushbaby

”Med gitarer som ligger like mye på gølvet som de henger rundt halsen har Deathcrush det siste året gjort seg markert i hovedstaden med sitt noise rock-angrep på no-wave. ‘Skitten nowave for skitne tøser og sprengkåte menn’ uttalte Nam fra Fjorden Baby, uten at helt streite, aseksuelle skapninger bør føle seg ekskludert av den grunn.”

(Lars Preus /// Tiger Platebutikk)

«Sykt bråkete! Sykt upassende!»

(Anne Nordheim /// Radio Nova & Simen Herning /// Spoon Train Audio)

«Urørt-låta deres “Lesson #1 (for Snoop Dogg)” har rotert tungt på iPoden min i mange måneder nå.»

(Anette Basso /// Upop, Bergen)

Sa folk.

SVARTE GREINER

Erik Skodvin er en av norges mest kjente ukjente musikere. Han er for ambient-laptop-electronica hva Fenriz er for black metal. Mest kjent er han nok som ene halvdelen av duoen Deaf Center, eller som overhode for plateselskapet Miasmah, men han er minst like imponerende under sitt eget soloprosjekt: Svarte Greiner.

Det er ikke lett å si hva man skal kalle Svarte Greiners musikk, internett florerer av veldig diverse beskrivelser: «acoustic doom», «doomtronica», «ambient doom» og «neo-klassisk støy». Disse evinnelige forskjellige beskrivelsene kan virke forvirrende, men de er også hjelpfulle; de er delaktige i å gi oss, lytteren, et innblikk i hvor komplisert utrykket til Svarte Greiner egentlig er. Det krever en mye av lytteren, men det er til gjengjeld uhyre givende.

Svarte Greiner bedriver ikke forlystelsesmusikk. Dette er reinspikka mørke manifestert som musikk. Men det er viktig å ikke se på dét som en utpreget negativ ting. «Embrace your grief, for there your soul will grow», skrev Carl Jung. Svarte Greiner behandler temaer som har med psykisk, så vel som fysisk, mørke å gjøre, og det er ingen vei utenom at det blir en kontemplativ opplevelse. Men det er en viktig opplevelse. Det føles substansielt å fordype seg i Skodvins landskaper,samme hvor hertevikske (Lars Hertevik 1830 – 1902, norsk kunstner, kjent for å male dystopiske landskaper. Journ. anm.) de måtte være.

Svarte Greiner live er ofte mørkt også i en visuell forstand, og ikke minst vakkert. Til tider er det bare Skodvin med utstyr, men andre ganger er han ledsaget av et fantastisk backdrop som går nydelig med musikken, en slags visuell Rorschach-test, natur speilet i vann som passer som hånd i hanske med Skodvins monotone droning. Hvilken setting man får oppleve Svarte Greiner i under Ekko vites ikke. Det eneste som kan sies sikkert er at det blir en opplevelse.

Tekst: Håvard Ringen

Still deg skolerett og bli med Erik Skodvin inn i mørkret.

https://www.konsertforeninga.no/

http://www.cafemono.no/

http://www.myspace.com/svartegreiner

http://www.deathcrush.no/